Menneskerettigheter.info


             
- Informasjon om                                          menneskerettigheter


             - Kritisk søkelys på                                       menneskerettighetenes stilling i                   Norge

Om hvordan grunnloven ble til

Den norske grunnloven ble til i en turbulent politisk situasjon. Danmark mistet herredømmet over Norge i 1814. Årsaken var at Danmark var på den tapende siden i Napoleonskrigen. I det internasjonale oppgjøret etter krigen ble det derfor bestemt at Norge skulle tas fra Danmark og gis til Sverige. Nordmenn opplevde det som svært provoserende at det internasjonale samfunnet kunne ta Norge og gi Norge til Sverige. For å hindre dette, måtte man være raske med å vise politisk styrke og besluttsomhet. Flertallet i Norge var på denne tiden dansk-vennlige. Når det gjaldt forholdet til svensker, så hadde Danmark-Norge inntil nylig vært i krig med de svenske naboene.


Den danske kronprinsen Christian Fredrik befant seg på denne tiden i Norge fordi han var statteholder. Han valgte å stille seg i spissen for en uavhengighetsbevegelse. Christian Fredrik bestemte at det rundt i Norge skulle det velges representanter til en riksforsamling. Representantene som ble valgt var for det meste embedtsmenn og prester, samt representanter fra millitæret. Christian Fredrik bestemte at det hele skulle foregå på Eidsvoll, ettersom hans nære venn, Carsten Anker, eide store fine lokaler der. 

Flere av representantene møtte godt foreberedt. Ca 20 av representantene hadde allerede skrevet utkast til grunnlov da de møtte opp. Utkastene var inspirert av lignende dokumenter fra utlandet. Blant annet den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776, svenskenes regjeringsform fra 1809, og den spanske konstitusjonen fra 1812. Flere var også inspirert av suverenitetstankene til Jean-Jacques Rousseau og opplysningsfilosofenes tenkning rundt menneskerettigheter generelt. Som en ung og moderne representant for de kongelige, var Christian Frederik positiv til dette. 


Flere av de viktige punktene innbar styrking av menneskenes rettigheter:


- Nasjonalisme: Det norske folk skal bestemme over sitt eget land. Landet skal ikke kunne deles opp, gis bort til andre folkeslag, eller lignende.


- Rettssikkerhet: Den dømmende makt skal være fristilt fra den lovgivende makt og den utøvende makt. 


- Trykkefrihet. Dette var noe man savnet da Norge var under Danmark. 

En paragraf i Grunnloven som en del har lurt på hvorfor kom med, er den såkalte jødeparagrafen. Det har alltid vært en vanlig oppfatning at jøder tilsniker seg makten i de landene hvor de bosetter seg, og beriker seg selv ved å utnytte folket. Jøder er flinke med penger, er mer intelligente og har oftere høy utdannelse enn andre folkeslag. De har også et sterk samhold seg i mellom. De får derfor mye makt i samfunnet hvis de får de samme rettighetene som vanlige innbyggere. Jøder har derfor ofte vært underlagt restriksjoner, og de er blitt utvist fra en rekke byer og land opp gjennom historien. Når Grunnloven skulle beskytte folkets frihet, var det derfor en enkel og og grei løsning å fremdeles holde jødene ute av landet. Dette var så viktig, at det var ordfestet i paragraf nummer 2. 



Grunnloven var ferdig og ble underskrevet og gjort offisiell den 17. mai 1814. Christian Fredrik ble valgt til konge. 


At Norge erklærte seg uavhengig, utløste den siste krigen mellom Norge og Sverige. Dette innebar at Sverige invaderte deler av Østfold, og endte med at det ble våpenhvile 14. august og forhandlinger. Forhandlingene endte med at Norge fikk beholde grunnloven, men den skulle inneholde en liten ekstra setning om at Norge er underlagt Sverige.