Menneskerettigheter.info


             
- Informasjon om                                          menneskerettigheter


             - Kritisk søkelys på                                       menneskerettighetenes stilling i                   Norge

Min datter er blitt voldtatt 

- En sterk historie fra en mor. 

Dette er historien om alle foreldres verste mareritt. Vi møter 46 år gamle Berit, som i 2006 opplevde at hennes datter Louise, ble gruppevoldtatt av muslimske innvandrere til Norge. Hun var da bare 14 år. 

Det var Desember, og Louise, var sammen med venninnen Kathrine, reist til byens kjøpesenter for å handle julegaver. Etter en stund måtte Louise på toalettet, og Kathrine fulgte med, som venninner ofte gjør. Da de kom til kjøpesenterets toalett, ble de oppmerksomme på at fire menn sto utenfor og snakket, men fortsatte uanfektet mot døra. Det er som vanlig mye folk på et kjøpesenter i julestria og de tok ikke mye notis av de fire mennene. De åpnet døra, og plutselig ble de brutalt skjøvet inn. Louise ble så revet klærne av og gruppevoldtatt på golvet, mens Katrine ble tvunget til å se på. Tre av dem voldtok henne, mens den ene holdt vakt ved døra, sånn at ingen skulle komme inn. Louise var jomfru, og i sjokktilstand, livredd og med store smerter, mistet hun møydommen den førjulsdagen. 

Etter voldtekten forsvant de fire overgriperene, og Louise og Kathrine ble overlatt til seg selv. Unge, uerfarne, og med både fysiske og psykiske skader, varslet de ikke noen på kjøpesenteret, men kom seg hjem. Der fortalte de hva som hadde skjedd til foreldrene, og mens Louises mor Berit, i sjokk og fortvilelse, tross alt klarte å sikre bevis, la Louises truse, full av spor av sæd, i en pose, for deretter å reise rett på politistasjonen, valgte Katrines mor å ikke anmelde forholdet. 

Politiet tok saken veldig alvorlig, men da dette skjedde i en by med veldig mange innvandrere, og selv om DNA spor var sikret, klarte de aldri å finne gjerningsmennene. De er fortsatt på frifot og ustraffet.

Louise ble tydelig merket, men klarte å fungere noenlunde sosialt. Hun ble 15, det var i Desember året etter, og hun var sammen med venninnen Kari, på fest hos en kamerat av venninnens kjæreste, Hassan. Hun kjente jevngamle Hassan godt, og han hadde også vært invitert hjem på pizza ved en anledning, der han traff moren Berit. 

På festen var det flere muslimske menn, og både Hassans kamerat Musa, og mannen som eide som eide leiligheten, Yasir, var i godt humør. Louise ble sjenket alkohol, men hun var blandt venner, og både Hassan, Musa og Kari var tilstede. Folk hun stolte på. Med ett følte hun seg usedvanlig trøtt, og spurte om en plass å hvile. Hun ble henvist til Musa's seng, der hun la seg ned og sovnet. 

Så skjedde det igjen. Det følgende er mora Berits egne ord, intervjuet av NDL.

- Kan du forklare hva som skjedde på festen, som din datter har fortalt deg.

- Venninnen Kari satt i stua med de andre gutta eller menn. Louise hadde lagt seg. Hun kjenner etterhvert at de tar av henne tøyet. Her har hun ikke forklart alt, selvsagt, men hun hører alt de sier. Hun ber til gud om ikke å dø. De har samleie med henne, og bruker gjenstander på henne. Det er uhyre smertefullt, og det varer lenge. Plutselig hører hun en stemme rope. Stemmen tilhører Musa. Han roper "hva faen er det dere gjør?" Men Musa's sæd blir på Ahus funnet i henne, så ropet må ha vært et skuespill. Han som eide leiligheten, Yasir, påsto i retten at han sov. Han var 35, samt en annen. Han er livsfarlig. Louise har møtt ham etterpå i byen. Han truet henne. Sorry. Alt kommer i bruddstykker. Han kom ikke i fengsel. Vi forsto aldri hvorfor. Louise mente på en tid at Musa umulig kunne ha vært med på dette. Hun likte ham en gang. Hun trodde Musa hadde tatt straffen for han svære skumle fyren, men de fant som sagt Musas sæd, og da mistet hun vel all tro på folk. Faen, jeg vil ikke tenke på det mer! Men jeg må. Jeg vil at folk skal vite. Jeg blåser i mine tårer og gjør det for Louise. Og for min andre datter, lille Sandra på 8 år. Og for alle jenter. Når vi anmeldte, prøvde de å få tak i henne. Vi så dem ofte. Livet var ødelagt. Hun kunne ikke være i byen mer. Søstrene til Hassan sa de skulle ta henne. Hun gjorde da ikke noe galt? Fremmede utlendinger spurte henne om hun syntes det var gøy å ha gruppesex! Unnskyld, jeg må ta en pause. Hjertet hamrer her. Roer meg litt og fortsetter etterpå...
De hadde planlagt overgrepet. Politiet fant sprit, dop og kondomer der. De brukte jo ikke kondom da. De så på Louise som en pike de kunne bruke. En norsk jente de kunne dope og gjøre grusomme ting med, og det gjorde de.

- Hva var reaksjonen din første gang hun fortalte om voldtekt, og hva var reaksjonen da du fant ut at det hadde skjedd for andre gang, med bare et års mellomrom?

- Første gang var det sjokk, sinne, redsel, hat, og empati med min elskede datter. Ringe politiet. Putte klær i pose sikre bevis. Redselen over at hun aldri ville bli trygg noen gang. Hevn. Iskald ond hevn. Da det skjedde igjen; vantro. Dette 2 ganger? Jeg så for meg at hun ikke ville bli trodd. Redsel for at de skulle spørre: hva hadde du på deg, etc. Sa du nei, osv. Hun følte at det var hennes skyld en periode. Jeg var rasende. Og handlingsklar, men visste ikke hvordan jeg skulle få tatt de. Louise ville ikke at noen skulle ta dem, for da ville de ta henne igjen. Jeg ville drept om jeg fant dem. De har et godt liv nå. Det har ikke Louise. Jeg husker bare sinne. Omsorg for Louise. Ond hevn. Oppgitthet. Om noen kunne hjelpe. Jeg bad til gud om det. Så ble det et år med møter hos advokat. Louise måtte fortelle om og om igjen.

- Hun måtte gjenoppleve det mange ganger?

- Veldig mange ganger. Det ble for mye å fortelle dette, la oss si minst 15 ganger, i detaljer. Louise var ødelagt. Helt. Om jeg tok henne på skulderen, skek hun: Ikke ta på meg! La aldri noen ta på meg! Jeg sluttet aldri å stryke henne over håret. Hun godtok det. Hun sa hun forsto at jeg anmeldte av kjærlighet til henne, men hun sluttet å sove om natta. Hun snek seg til å drikke og å røyke hasj. Jeg låste henne inne, så hun sluttet med det. Hun er glad for det i dag. Hun tok på en maske. Som at alt skulle være ok. Mye sminke, dyre klær, og det ytre var plutselig alt. Det gikk aldri over. Hun er så sart og spinkel. Sorry..tur på badet for å tørke snørr og tårer, snart tilbake... 
Hun er fremdeles ødelagt, og det vil hun alltid være. Hun trodde Hassan og Musa var venner. Jeg likte dem aldri. Tenk at jeg engang serverte Hassan pizza. Etter det bad jeg ham gå. Louise kalte meg rasist. Men jeg brydde meg ikke. Jeg frøs når han gikk forbi. Som jeg følte at vi skulle møtes igjen, og ikke på en ok måte. Av og til når hun er med sin forlovede, sin kjære Morten, forandrer ansiktet hans seg til Hassans ansikt. I hennes psyke blir det slik. Louise opplever det på nytt flere ganger i uken.

- Hva mener du om politiets innsats ved de to tilfellene. Hva var bra og hva var ikke bra?

- Når de kom hjem etter hendelsen var de helt fantastiske. Så gav de litt blaffen syntes jeg.

- Så etterforskningen gikk for sakte?

- Ja, det gikk altfor sakte. Halvannet år. De ville ikke godta straffeskyld, og mente de var uskyldige, selv med bevis på sæd. Noe sviktet veldig. Jeg følte ikke jeg nådde gjennom. Utsettelse på utsettelse. Min far truet med å anmelde politimesteren. Da ble det fortgang.

- Etter anmeldelsen, ble de varetektsfengslet? Hvor lenge?

- Nei, de ble ikke varetektsfengslet.

- Hva er opprinnelseslandet til voldtektsforbryterene?

- De er irakere. De på kjøpesenteret ble aldri tatt, så der vet jeg ikke, men de var fra midt-østen og snakket ikke norsk.

- I den påfølgende rettsaken, hva ble dommene?

- De fikk 2 år, men var ute etter 1. Tre ble tiltalt. Det var godt å prate ut i retten. De satt ved min høyre side når jeg stod i vitneboksen, men jeg pratet uanfektet. Vi prøvde å oppføre oss. Det gjorde ikke de. Hassans familie kom med mor, to søstre og en ny norsk jente han var blitt kjæreste med. De viste forakt for retten og satt og smilte og lo. Musa's familie kom ikke. Musa ble utestengt fra sin familie. Jeg rakk å hviske til Hassan, når vi gikk ut, "din skitne hund!" Han sa til dommerene at jeg sa det, men de trodde ham ikke. Den tredje, Yasir, var der ikke. Han pratet over tlf i retten, og svarte useriøst og gjorde seg dum. Han hadde flyttet til et nytt sted og slapp å møte. Louise fikk 150.000 kr. i erstatning. Pengene så hun på som blodpenger, og brukte dem fort opp. Det var ekle penger å få. Som om det var prisen som var verdt det hun var utsatt for. Hun hatet de pengene, og har kastet tingene hun brukte pengene på. Pengene ble utbetalt av staten, men om de noen gang får seg jobb, skal de betale tilbake. Som om det vil skje liksom.

- Har dere fått reaksjoner etterpå. Trusler? Føler dere dere beskyttet nok?

Jeg føler ikke det nei, men jeg er for sint til å være redd. Louise vil aldri være trygg ute. Aldri. Og de vet hvem jeg er. De vet om mine to barn hjemme. Tenker og lurer om de vil ta dem for å hevne seg for at jeg fikk dem i fengsel. Tankene er der hele tiden. Noe jeg stusset veldig på under rettsaken, var at våre navn og adresser sto på papirene de også fikk. Hvorfor? 
En stund etter rettsaken begynte det å gå rykter om at noe av overgrepet ble filmet og lagt ut på nett. Dette fant vi aldri ut om stemte, men noen ringte henne og sa at de hadde hørt det. Mange av de hun kjente, mange norske, tok avstand fra henne. Ingen våget å støtte henne. Vi var gale som anmeldte, sa de visst. Alt etterpå er kjipt. Jeg føler jeg ser ansiktene deres overalt. For 3 uker siden ringte en venn av Hassan henne. Han sa følgende: Hvordan går det med moren din? Og dine 2 små søsken? Han mente det truende. Jeg poengterte i retten at Louise IKKE ville anmelde, at det var jeg som gjorde det. Vi kan ikke la være å anmelde når slikt skjer med våre døtre. Det er MIN datter. Min sterke, vakre, kloke datter Louise. De rev i filler hennes trygghetsfølelse for alltid.

- Hvis du skulle komme med en advarsel til andre tenåringsjenter og deres foreldre, hva ville du si?

- Jeg ville si at selv om våre døtre er nysgjerrig på mennesker og livet, sett grenser. Muslimene kan virke både kjekke, flotte og høflige, men sannheten er at de venter på en mulighet til å ødelegge livene deres. Men sånn kan man vel ikke si.. Jeg burde tenke lenger på hva jeg ville si, for det er så viktig for meg at dette blir riktig. Sannheten er jo grei da. Muslimske gutter vil ikke trosse sine foreldre, så de vil aldri få lov å være sammen med norske kristne jenter, uten at de til slutt blir underdanige og konverterer til Islam. De gir inntrykk av at de vil, men de ser dessverre på norske jenter som horer de kan more seg med. De vil ødelegge dere for livet. Det vil dere, som foreldre, jo ikke, men tenåringer, hører de på foreldrene? Om jeg hadde visst om en nettside som var en støtteside hvor historien som Louise sin kom fram, ville jeg bedt dem lese den grundig. Jeg ville henvist dem til meg, vet du. Jeg burde tenke på hvordan jeg best skulle formulere dette, så det ikke virker rasistisk. Bli aldri med dem alene. De kan drepe deg. Voldta deg. De er de farligste dyr som finnes. De leker en katt og mus lek. Så tar de deg. Oofff.. Dette burde jeg formulere mer intelligent, men det er sånn realitetene er.

Merk, alle navn er endret, og stedsangivelser utelatt på grunn av vedvarende trusler om hevn. Dette er Norge i dag.

Artikkelen kan fritt kopieres og postes på andre nettsteder.

(Artikkelen er sakset fra NDLs nettside)