Menneskerettigheter.info


             
- Informasjon om                                          menneskerettigheter


             - Kritisk søkelys på                                       menneskerettighetenes stilling i                   Norge
 


Sammenhengen mellom menneskerettigheter, masseinnvandring og statsborgerskap


Det er mange rare oppfatninger ute i mediene om hvordan sammenhengen er mellom menneskerettigheter, innvandring og statsborgerskap. I denne artikkelen vil vi derfor oppklare noen utbredte misoppfatninger: 




Misoppfatning nummer 1: 

Det er en menneskerettighet for fremmede folkeslag å få norsk statsborgerskap.


I eldre tider ble det å ha et statsborgerskap, ikke betraktet som en menneskerett men som et privilegium. Retten til et statsborgerskap er altså ikke en menneskerett med lang historisk fartstid. Men i FNs erklæring om menneskerettigheter, står det i punkt 15 at enhver har rett til et statsborgerskap. Dette betyr ikke at man kan velge fritt. Den staten man ønsker å bli en del av må være enig. Enkelte stater tillater bare folk av riktig etnisk gruppe å bli statsborgere. Dette er altså helt greit. Det naturlige er også at man er statsborger der man hørere hjemme etnisk og rasemessig. 





Misoppfatning nummer 2: 


Hvis et folkeslag ikke er i stand til å styre landet sitt på en velorganisert og økonomisk innbringende måte, er det en menneskerett for befolkningen å flytte til andre land for å ta del i godene der.



Å kunne forlate landet sitt er en menneskerettighet i følge artikkel 13 i FNs erklæring om menneskerettigheter. Å kunne reise inn igjen til sitt eget land, er også en menneskerettighet i følge artikkel 13. Men en stat står faktisk helt fritt til å bestemme hvem de vil slippe inn i landet. Det finnes mange måter å praktisere dette på. Et viktig prinsipp i grunnloven og flere lignende dokumenter, er at det er folket, altså folkeslaget som hører hjemme i nasjonen, som bestemmer sin egen skjebne. Om de vil blandes ut med andre folkeslag, eller om de vil beholde sin egen rasesammensetning og kultur, er det folket som bestemmer.




Hva folket mener om innvandringen (SSB)



Misoppfatning nummer 3: 


Ettersom det ikke er en menneskerettighet å få bo i et trygt nabolag, er det ingenting i veien for at staten kan bygge asylmottak i nabolaget ditt.



I følge artikkel 3 i verdenserklæringen om menneskerettigheter, har alle rett til personlig sikkerhet. Dette er riktignok formulert som en individuell rettighet, og ikke en rettighet som gjelder for et område. Men hvis et lokalsamfunn mener at staten styrer på en måte som gjør forholdene vesentlig værre i området de bor i, er det en menneskerett å kunne engasjere seg i saken, uten å bli utsatt for forfølgelse fra staten. Befolkningen har rett, og i følge mange en samfunnsplikt, til å engasjere seg i politiske saker i sitt eget nabolag. Artiklene 19 -21 i verdenserklæringen er relevante å henvise til her.  

   




Misoppfatning nummer 4: 


Staten bryter menneskerettighetene hvis de plasserer kriminelle asylsøkere på lukkede asylmottak. 


Frihetsberøvelse kan være brudd på menneskerettighetene. Det kommer an på årsaken til at staten velger å stenge noen inne. Hvis en asylsøker er dømt til fengselsstraff av en lovelig domstol som overholder menneskerettighetene, kan disse sone på et lukket asylmottak, uten at dette bryter menneskerettighetene. Man kan også sette som et vilkår for å søke asyl, at man må godkjenne at man kan bli plassert på et lukket mottak hvis man ikke følger loven.