Menneskerettigheter.info


             
- Informasjon om                                          menneskerettigheter


             - Kritisk søkelys på                                       menneskerettighetenes stilling i                   Norge
Menneskerettigheter i antikken
Ideene om at mennesker har visse universelle rettigheter er gamle, og har religiøse røtter. Det er også tradisjonelt vært vanskelig å begrunne menneskerettigheter uten å henvise til en slags form for religion. Uten at man har noen historiske personer å hevise til, er det en nærliggende tanke at religiøse tenkere kunne ta punktet fra de ti bud "du skal ikke slå i hjel" og tolket det som "du har rett til å ikke bli slått i hjel". 

I Hellas 300 år før vår tidsregning, ser vi at de begynte å legge vekt på sentrale rettigheter uavhengig av religion. Området var på denne tiden en høyt utviklet kultur hvor det ble lagt vekt på likhet for loven, ytringsfrihet, stemmerett, og også regler for krigføring mellom de ulike bystatene. Disse verdiene ble også videreført av den romerske republikken som la vekt på ytringsfrihet og religionsfrihet. 

Frihet fra slaveri og like rettigheter for andre folkeslag, ble ikke sett på som en menneskerettighet i antikken. At fremmede folkeslag ble solgt som slaver var alminnelig og akseptert. De antikke høykulturene var høyere utviklet og bedre organisert enn folkene andre steder, og de så derfor ikke noe problem med å herske over andre. Den romerske tenkeren og forfatteren Cicero skrev at det var lovlig å ta et beseiret folk som slaver hvis foket det var tale om, ikke kunne regjere seg selv. Romerne var likevel tidlig ute med å lage lover for slavehold. Keiser Hadrian 78 - 138 a.y.p.s. innførte lovforbud mot å drepe og fysisk skade slaver. Dette gikk ut på å beskytte slaver mot unødig grusomhet og mishandling fra eierne.  

Fremmede folkeslag deltok også ofte i samfunnet uten å være slaver. Rikdommen som høykulturene skapte tiltrakk seg både handelsfolk og arbeidsinnvandring som kunne nyte godt av rikdommen. Men de fikk ikke stemmerett, og det var også ofte andre lovsett som gjaldt innflyttere. 
I antikken ble det også utformet internasjonale regler for hvordan fore eksempel grensetvister skulle løses uten krig, og regler for handel.
   
Menneskerettigheter i middelalderen
Perioden 500 - 1500 a.y.p.s. blir gjerne sett på som en mørk tid. Men ideene om ytringsfrihet og likehet for loven ble både videreført og videreutviklet en del steder. I Skandinavia hadde man for eksempel lover som skulle gjelde likt for alle frie mennesker, og en "folketing" som fungerte som et demokrati. Tingets viktigste oppgave var å godkjenne eller avvise kongen, men en konge som ønsket å regjere over et område ville ofte true med krig hvis folket ikke godtok ham. Den vanligste styreformen var altså i praksis en blanding av folkestyre og autoritært monarki. 

I siste del av middelalderen ble boktrykkerkunsten oppfunnet. Dermed ble det mer vanlig å eie bøker, og flere folk som lærte å lese. Dette førte til mer diskusjon om hvilke ytringer som kunne forbys/tillates. Kunne man forby en bok hvor det ble gjort narr av kongen?, eller presenterte ukristne ideer? Bøker som inneholdt ren blasfemi, for eksempel svartebøker, ble forbudt uten at det var behov for noen diskusjon. Det var som regel paven og kirken som bestemte grensene for ytringsfriheten. På 1500-tallet ble dette mer formalisert og den katolske kirken opererte med lister over forbudte bøker, som inneholdt flere hundre titler. Bøker som er blitt forbudt på denne måten inkluderer også kjente filosofer og vitenskapsmenn som René Descartes, Giordano Bruno, Galileo Galilei og Jean-Jacques Rousseau.

I middelalderens Europa ble det også laget flere regler som begrenset slaveri. Hvordan disse reglene var, varierte fra sted til sted. Hos vikingene var det normalt at slaver tatt i vikingtokt kunne kjøpe seg fri etter 3-4 generasjoner. Ganske mange slaver skal også ha blitt satt fri lenger før tiden. Dette førte til at slaveriet stort sett opphørte i Skandinavia allerede på 1100-tallet. 

I året 1215 undertegnet den engelske kongen Johan en avtale som kan sees på som en forløper for de senere menneskerettighetserklæringene. Magna Carta var egentlig en avtale som gjald flere forhold angående hvordan kongen skulle styre. Den innskrenket altså kongens makt. En av bestemmelsene var at ingen frie menn kan arresteres, gjøres fredløse eller straffes på annen måte uten å være dømt av sine likemenn i henhold til landets lover. Andre bestemmelser som gjaldt menneskerettigheter var at kirken hadde rett til å være fri for inngrep fra regjeringen, at alle hadde rett til å arve og eie eiendom, beskyttelse mot å måtte betale for høye skatter, og forbud mot bestikkelser og embedsmisbruk. Den ga også enker rett til eiedom, og rett til å velge å ikke gifte seg på nytt. Denne avtalen skal visstnok kongen ha underskrevet under tvang, og den ble ikke godkjent av Paven.  

   
Menneskerettigheter i opplysningstiden
I opplysningstiden dukket det opp nye filosofer som hadde nye syn på menneskerettigheter. Juristen og teologen Francisco de Vitoria argumenterte på begynnelsen av 1500-tallet for at indianerne hadde rett til eiendom og til å bestemme over seg selv.  Dette var det mange som var enige i, og det var på 1500-tallet en bevegelse som argumenterte for indianernes rettigheter. Men fordi pengene veide tyngst, slo ikke dette igjennom hos makten.

På 1600-tallet begynte noen filosofer å tenke på hvilke rettigheter et enkelt individ burde ha. I steden for å se mennesket som en del av en familie og et folk som har rettigheter, satte de individet i sentrum. Denne "individualiseringen" går også igjen i den allemenne menneskerettighetstenkningen idag, hvor rettighetene til et isolert individ ofte settes høyere enn rettighetene til et folk. De mest kjente filosofene innen denne retningen er Thomas Hobbes (1588-1679) og John Locke (1632-1704)   

I samme periode ble også menneskerettighetene formulert på makronivå. Etter 30-års krigen ble det i 1648 inngått to fredstraktater. Disse erklærte at stater skulle være likverdige, og la opp regler for hvordan konflikter skulle løses, og hvordan folkegrupper i minoritet skulle beskyttes. Under de mange krigene i århundrene som fulgte ble dette utviklet videre, blant annet med regler for hvordan stater kan erklære seg nøytrale.  

   
Menneskerettigheter på 17- og 1800-tallet

Amerikas forente staters løsrivelse fra det britiske imperiet, utløste store forandringer. I USA ble det utformet flere erklæringer for å forsvare løsrivelsen og fremheve mennskerettighetene. Den amerikanske uavhengighetserklæringen 1776 ble skrevet og vedtatt litt over et år etterløsrivelsen. Den ble deretter distribuert i stort antall for å informere befolkningen og resten av verden om årsakene til løsrivelsen. Mange steder ble den også lest opp for offentligheten, for at også analfabeter skulle få med seg budskapet. Dette inspirerte også mange opposisjonelle i Europa. Erklæringen var for det meste skrevet av Thomas Jefferson. 

Noen år senere vedtok USA også sin grunnlov (1787) og bill of rights (1791) hvor det ble spesifisert nærmere hvilke rettigheter innbyggerne hadde. Bill of rights la vekt på ytringsfrihet, religionsfrihet, retten til å bære våpen, forsamlingsfrihet, og frihet til å inngi et andragende. Det å kunne bære våpen var en viktig rettighet i USA fordi dette var et land med mye kriminalitet og uro, uten at politiet og hæren hadde full kontroll. Våpenforbud og våpeninndragelse var dessuten noe som undertrykkende stater kunne finne på, for å gjøre det vanskeligere for befolkningen å gjøre opprør.   

I årene som fulgte skjedde det lignende ting i mange land i Europa. Blant annet vårt eget Norge som fikk eget grunnlov i et forsøk på å bli en selvstendig stat. Mest dramatisk var revolusjonen i Frankrike. Frankrike hadde i lang tid vært et land hvor befolkningen var svært misfornøyd med de kongelige. Når det på toppen av dette ble problemer med økonomien i landet, førte det til at monarkiet ble avskaffet med vold. 

Kort tid etter vedtok den nye nasjonalforsamlingen en erklæringen om menneske- og borgerrettigheter. Også kjent som "den franske menneskerettighetserklæringen fra 1789". I denne erklæringen finner vi både individuelle rettigheter, og kollektive rettigheter mot undertrykkelse. Flere av rettighetene som handler om folkets frihet er senere blitt tilsidesatt og skjøvet i bakgrunnen i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948. Denne erklæringen har vi oversatt til norsk, og den kan leses her. 

På 1800-tallet ble landene i vesten enige om at slaveri er i strid med folkeretten. Negerslaveriet hadde i land tid pågått i Karibia, Sør-Amerika og sørstatene. Dette ble forsvart med at slavene fikk det bedre på det amerikanske kontitnentet enn de ville hatt det i Afrika, og at man derfor gjorde slavene en tjeneste ved å importere de og selge de i Amerika. Dette ble det slutt på i løpet av århundret. I samme periode ble det også slutt på at europeere ble tatt til fange holdt som slaver i Nord-Afrika og Arabia. 

Når det er krig, er det vanskligere å sikre menneskenes rettigheter enn når det er fred. For å lage retningslinjer for hvordan man behandler mennesker i krig, ble det i 1864 arrangert en konferanse i Genéve i Sveits. Konvensjonen som ble vedtatt her kalles den første Genéve-konvensjonen og handlet om hvordan man behandler sårede soldater i kamp.