Menneskerettigheter.info


             
- Informasjon om                                          menneskerettigheter


             - Kritisk søkelys på                                       menneskerettighetenes stilling i                   Norge
Fra Dr. Goebbles til Dr. Gro

- "De sentrale myndigheter og de politisk ansvarlige må til enhver tid påvirke massemedia som fjernsyn og radio"....

 


"Du kan ikke gjøre meg en større tjeneste enn å gjøre nordmennene til mine venner" skal Hitler ha sagt før Operasjon "Weser-übung", angrepet på Norge, ble satt i gang. Men visse ideer lar seg ikke eksportere. Imidlertid hadde Aftenposten omtalt Hitlertyskland i svært flatterende vendinger i årene etter NSDAPs maktovertagelse. Så strømmet da også større deler av norsk presse til da tysk sensur ble innført; mer enn villige til å utgi aviser for de nye herrer. Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartis fortreffelighet ble malt ut over spaltemeter på spaltemeter helt fram til maidagene 1945.  Forøvrig er NSDAPs maktovertagelse i seg selv er et historisk unikum; det er få partier forunt å på en så til de grader vellykket måte bruke demokratiet til å avskaffe seg selv. Maktovertagelsen hadde neppe funnet sted uten Dr. Joseph Goebbels,   Hitlers notoriske propagandist. Han innså som den første i historien hvilken enorm ensrettende kraft media utgjør dersom den benyttes riktig og selv Aftenposten opptrådde som budbringer for den lille mannen med klumpfot. Gjennom radio, film og aviser strømmet de nye ideer ut til det hellige tyske folk og de svarte sin doktor med et unisont "ja!" når han henvendte seg til dem med spørsmål om de ønsket den totale krig. Seks år senere lå tyskland i ruiner, knust, nedbrendt og voldtatt. De neste 60 skulle brukes på å forsøke å finne forklaringer. For-klaringer på hvorfor et folk uten protest villig gikk inn i en krig uten en reell sjanse til seier. Men for-klaringen er enkel; er kanalene mange nok, og sannhetene gjentas ofte nok gjør et hvilket som helst folk hva som helst. Verdenskriger inkludert. I kilometervis med nedtegninger fra propaganda-ministeriets arkiver finner man en detaljstyrt stategi med det mål å kode de nye sannheter inn i den tyske befolkning.


Å villig, uten kamp, gi fra seg sitt hjemland må kunne beskrives som en minst like sinnsyk handling som en total krig uten sjanse til seier. Like fullt har det norske folk stilletiende overlatt styre og stell til personer som kontinuerlig, og med all ønskelig tydelighet, har demonstrert at de ikke er ute etter å tjene sitt folks interesser. Å leke hele verdens sosialkontor har vært den politiske agenda i alle de skandinaviske land. På samme måten som under Doktor Goebbels har dette skjedd med et unisont bifall fra et samlet pressekorps. Protestene har, stikk i strid med det en skulle forvente, forstummet i takt med den gradvise overdragelsen av norsk territorium til fremmede. Det norske folk fremstår i dag nærmest resignert med hensyn til sin skjebne. "Norge er en multikulturell stat, og det vil Norge være i fremtiden også" sies det. Uten protest. Dr. Goebbels har talt.

Er det en tilfeldighet at det norske folk så enkelt har latt seg lede med høye kneløft og hornmusikk direkte mot avgrunnen? Er det dumskap? Har man i Norge oppnådd det samme som Dr. Goebbels i sin tid avstedkom, men ved en tilfeldighet? Hvordan ble det norske samfunn så ensrettet at de som opponerer mot tanken om at alle folk skal ha lik rett til det norske fedreland blir stemplet, banket opp, sperret inne, ansett som åndssvake, får yrkesforbud og blir gjenstand for sosiale sanksjoner? Hvor kommer denne forakten for annerledestenkende fra? Hvordan gikk ideen om den frie tanke og den frie ytring tapt?


Lenge har man akseptert at dette har vært et resultat av trend. Det var rett og slett tid for multikulturalisering. Den tid i historien var kommet da også den vestlige sivilisasjon, i likhet med den romerske, den greske og så mange andre, skulle erstattes av noe nytt. I seg selv en resignerende tanke. Dette var også den bærende idè i Conflict`s redaksjon; at vår tid rett og slett var over. Men det var før det i arkivet dukket opp et dokument med det svært anonyme navnet; "Stortingsmelding nr. 74".

 


NR 74 - begynnelsen på slutten?

"Skolemyndighetene påtatt seg et ansvar for at holdningsdannende virke begynner med barn og ungdom."  


Stortingsmelding nr. 74 er forfattet i 1979. Fire år etter at Norges lovgivende forsamling hadde besluttet at innvandringen skulle stoppes omgående. Dokumentet bærer undertittelen "Om innvandrere i Norge". Det er misvisende. Dokumentet er intet annet enn en plan for avskaffelsen av både Norge som nasjon og som nordmenns fedreland. Særlig inneholder kapittel 14 i dokumentet interessante formuleringer. Innledingen av kapittel 14 konstaterer at nordmenns motstand mot den nye folke-vandringen pr. definisjon skyldes"uvitenhet, feilinformasjon og misforståelser". Sagt på en annen måte; alle nordmenn som ikke er dumme eller feilinformerte støtter tanken om et flernasjonalt samfunn*. Allerede her kan en ane doktorens retorikk. "Ingen person ved sine sansers fulle fem vil være motstander av det nye Tyskland. De som er det er dermed åndssvake eller fiender av folket."


Også strategiene for å imøtegå disse folkefiender er en propagandaminister verdig; "Et av virkemidlene er klar, entydig og saklig informasjon og holdningsskapende arbeid. 


Ofte bygger  diskriminerende holdninger på uklare følelser og angst. (..) Derfor er det viktig å finne metoder for å trenge gjennom psykiske og følelsesmessige barriærer." 


Nå er ikke lenger motstanderne dumme, de er følelsesmessig uklare - svært nær en psykiatrisk diagnose med dertilhørende svart trekant. Videre heter det"(..) i forbindelse med fordømmelsen av en persons vrangforetillinger(..)". Vrangforestillinger er et ord som under normale omstendigheter brukes av en psykiater for å betegne den virkelighetsbrist en psykotisk person opplever.

Det neste avsnittet i dette Goebbelske dokument bærer bekymringer over at det glade budskap ikke vil nå nordmenn som ikke er deltagere i organisasjoner og politiske partier der de kan underlegges det nevnte "holdningsskapende" arbeid. Budskapet må ut til folket; "enten det er blokka, oppgangen, småhusbebyggelsen, beboerforeningen m.v." Og virker ikke det, vet man fortsatt råd. Barn er lettere å påvirke og foreslås i dette  dokument sendt på sommerleir for å motta den riktige lære. Om ikke det fungerer har 


"Skolemyndighetene påtatt seg et ansvar for at holdningsdannende virke begynner med barn og ungdom."  


Spøkelset trer fram

"Den mest briljante propagandist vil ikke oppleve noen suksess med mindre et fundamentalt prinsipp holdes i mente - han må begrense seg til noen få punkter og så gjenta dem igjen og igjen". - Joseph Goebbels.


Punkt 14.1 avsluttes: "De sentrale myndigheter og de politisk ansvarlige må til enhver tid påvirke massemedia som fjernsyn og radio..."  


14.2 innledes slik; "Grunnen må legges til rette for å stimulere den nytenkning og de nye adferdsformer dette krever av hver enkelt av oss. Oppmerksomheten må ikke rettes mot innvandrerene fordi de er ensbetydende med problemer, men fordi det norske samfunn har fått en ny dimensjon som det må tas hensyn til i den fremtidige planlegging på alle samfunnsnivåer".


Hvis noen fortsatt er i tvil om hvor tilfeldig den etterfølgende multikulturelle misære egentlig er leveres tilståelsen mot slutten av dokument 74; "Det er nødvendig med betydelig innsats av økonomiske og andre ressurser for å ta igjen og styre den utviklingen mot et flerkulturellt/pluralistisk samfunn som vi er inne i (...) En ønsker ikke å stille noe krav om at innvandreren skal bli mest mulig norsk, (assimileres) selv om han eller hun vil bosette seg her for godt. "


Norsk journalistlag følger, slik norsk presse fulgte Goebbels diktat fra april 1940, kommandoene avgitt i "nr 74". I brosjyren "Enfold eller mangfold" - et politisk skrift -  instruerer Norges journalistlag sine medlemmer om hvordan de skal oppføre seg for å møte kravene fra Stortingsmelding nr. 74. I brosjyren finnes følgende sjekkliste:



1. Vær bevisst i språkbruken. Forsøk å finne frem til ord og begreper som gir et korrekt og nyansert bilde av dagens Norge, og som ikke skaper unødige skiller mellom ulike grupper.

2. Unngå generaliseringer som kan bidra til å forsterke stereotype oppfatninger om innvandrere, flyktninger eller andre med ikke-norsk bakgrunn.

3. Legg vekt på å formidle mangfoldet i det norske samfunnet ved å trekke inn folk med innvandrerbakgrunn i vanlige saker.

4. Oppgi ikke en persons religion, kultur, geografiske eller etniske opprinnelse dersom det ikke er relevant for saken. Vær spesielt varsom med slik angivelse i saker som omhandler kriminalitet.

5. Sjekk fakta og statistikk. Vær forsiktig med tallmateriale som kan bidra til å forsterke negative holdninger til spesielle grupper.

6. Unnlat ikke å ta opp kritikkverdige forhold der innvandrere er involvert, men unngå at hele grupper blir stemplet på grunnlag av enkeltpersoners handlinger.

7. Oppsøk aktivt kilder blant innvandrere både, i spesifikke innvandrersaker og i andre saker. Forsøk å etablere et kontaktnett blant innvandrere som kan gi større bredde i kildebruken.

8. Unngå nasjonalistisk retorikk i sportsjournalistikk som kan nøre opp under negative holdninger til folk fra andre land. Gi plass til den rolle utlendinger spiller i norsk næringsliv.

9. Unngå ukritisk formidling av rasistiske ytringer. Sjekk informasjon og påstander som kommer fra rasistiske miljøer, og innhent fakta og synspunkter som kan korrigere rasistisk propaganda.

10. Vær bevisst i dekningen av politiske utspill hvor det spilles på fremmedfrykt. Unngå å bidra til at det blir politisk stuerent å nøre opp under konflikter mellom nordmenn og innvandrere.

11. Forsøk å formidle hvordan innvandrere opplever diskriminering, rasistiske og fremmedfiendtlige holdninger og hvordan det påvirker deres hverdag.