Menneskerettigheter.info


             
- Informasjon om                                          menneskerettigheter


             - Kritisk søkelys på                                       menneskerettighetenes stilling i                   Norge
 

Rettigheter for barnevernsbarn

Hvilke rettigheter har du som et barn som er blitt underlagt barnevernet? Dette temaet virker det som om norske myndigheter forsøker å tåkelegge. Det finnes blant annet nettsider, brosjyrer og annen informasjon fra myndighetene som skal opplyse om disse rettighetene, men som ikke konkretiserer rettighetene, og heller ikke refererer til FNs barnekonvensjon. Tåkeleggingen foregår mest sannsynelig fordi norske myndigheter neglisjerer barnevernsbarna og har liten vilje til å innfri rettighetene de skal ha. Som barnevernsbarn risikerer du at både myndighetene og den enkelte ansatte ser på deg som "sin eiendom" og møter deg med en holdning om at er de som vet hva som er best for deg. For å komme med konkret veiledning om hvilke rettigheter du egentlig skal ha, vil vi derfor legge frem noen punkter i tråd med barnekonvensjonen, om hva barn i slike situasjoner har rett til:


- Du har rett til å bli hørt
Fra og med du har du har lært å snakke, har du rett til at det du sier blir hørt når det tas beslutninger som angår deg. I hvor stor grad det du sier skal vektlegges, skal øke med alderen. (Barnekonvensjonens artikkel 12)


- Hva som er best for deg, skal være et grunnleggende hensyn
Det betyr at hvis det blir gjort noe du mener ikke er bra for deg, er dette noe du absolutt bør si i fra om. (Barnekonvensjonen Artikkel 3, punkt 1)


- Du har rett til å treffe dine biologiske foreldre. 
Dersom du ønsker det har du rett til å få holde kontakt med dine biologiske foreldre. I så fall har barnevernet, foreldrene, og forsterforeleldrene dine en plikt å sørge for at du får treffe dem. Som regel ønsker barn og biologiske foreldre å holde kontakten, og det blir som regel gjennomført i en eller annen form. Likevel hender det at biologiske foreldre ikke ønsker å treffe barna. I så fall skal barnevernet forsøke å få de med på dette. Det hender også at barnevernsbarn ikke ønsker å ha kontakt med sine biologiske foreldre, eller at de ønsker mindre kontakt enn det legges opp til. Dette skal i så fall tas hensyn til. Biologiske foreldre har også rett til å ha, i det minste litt, kontakt med barna, om nødvendig med omfattende tilsyn dersom foreldrene blir sett på som farlige.    

 
- Hvis en eller begge de biologiske foreldrene er døde, eller de av andre årsaker ikke har mulighet til å treffe deg, har du rett til å få opplysninger om hvor de befinner seg. (Barnekonvensjonens artikkel 9, punkt 4)


- Du har rett til å få beholde navnet ditt og statsborgerskapet ditt, samt at hvem som er dine biologiske foreldre ikke blir slettet fra offentlige registere.  Hvis det likevel skjer, har du rett til at både myndigheter og foreldre/forsterforeldre hjelper deg med å få dette tilbake. (Barnekonvensjonen artikkel 8.)


- Hvis du aldri vil få mulighet til å igjen ha kontakt med din familie, har du rett til ekstra hjelp og beskyttelse fra staten. (Barnekonvensjonen artikkel 20)   I Norge er det derfor tilbud om ettervern for de som har behov frem til de fyller 23.


- Du har rett til at myndighetene vurderer hvordan du har det jevnlig. I Norge foregår dette ved at du har en egen tilsynsfører som skal komme på besøk til deg minst 4 ganger i året. 


- Du har rett til å ha ditt privatliv i fred.
Det betyr blant annet at barnevernet og forsterforeldre ikke kan åpne brev adressert til deg uten din godkjennelse, og at de ikke kan avlytte dine private telefonsamtaler. 


- Du har ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og religionsfrihet på samme måte som alle andre. Dette er omfattende rettigheter som vi ikke har plass utdype videre i denne artikkelen.


- Når du har fylt 18 år er du myndig.
Når du har fylt 18 år skal du ha samme rettigheter som andre voksne, og kunne bestemme over deg selv i like stor grad som andre. Hvis noen innen det offentlige mener at du har behov for oppfølging og ikke vil "slippe" deg, har du rett til å nekte. Du har også rett til å kunne flytte til utland, hvis du synes det er nødvendig for å få være i fred. Det er i så fall det landet du flytter til, som bestemmer om du skal få bosette deg der.      

 
Viktig! Flere av disse reglene blir ikke fulgt av norske myndigheter! Dette til tross for at det står skrevet både i norsk lov og i internasjonale lover slik som barnekonvensjonen og menneskerettighetserklæringen. Gjør et internettsøk på "rettsløse barnevernsbarn", så får du se. 


Under finner du noen kommentarer som barnevernsbarn har skrevet om situasjonen:


"Barnevernet skal i utgangspunktet hjelpe barn når foreldrene ikke er i stand til å ta vare på barnet. Dette er et bra system, men det er også problematisk, da mange barn uttaler at barnevernet gjorde ting verre. Jeg har sett barn bli tatt vekk på grunn av litt rot i huset, og jeg har blitt fortalt at rykter kan være nok i en rettsak. Min mening er at barnevernet har for strenge krav på hva som skal være bra nok, og det blir bare verre. Videre vil jeg påstå at barnevernet ikke respekterer barnets vilje, og barnet blir ofte sendt til et sted hvor de ikke kjenner noen. Kort fortalt, barnevernets regler har blitt for strenge. Hvis et hus råtner vil man rive det og bygge et nytt, og det samme prinsippet gjelder her."


"Jeg hater det når barnevernet tar barn fra familien sin, uten noen god grunn, og putter dem i en fosterfamilie. De vil ikke høre på barna som sier at de vil hjem der de hadde det best. De lyver om ting og barna får ikke møte familien når de vil. Nesten aldri. Dette skjedde med meg. De bryr seg ikke om at jeg vil hjem. De sier at jeg er for ung til å forstå hvor fælt jeg hadde det, enda jeg er 14, snart 15. Jeg hadde det bra hjemme hos moren min sammen med brødrene mine. Jeg ble plassert i fosterhjem da jeg var ni år. Jeg fikk det plutselig veldig dårlig, siden de jeg måtte bo hos var veldig strenge og de forsto meg ikke i det hele tatt. Derfor ble jeg veldig lei meg og ville helst unngå dem så mye som mulig. Så måtte jeg bytte skole. Jeg hadde byttet skole to ganger før, men denne gangen var det annerledes, siden jeg måtte bryte kontakten med vennene mine fra den forrige skolen. Siden jeg da hadde vent meg til at ingen forsto meg, så hadde jeg ingen interesse av å snakke med eller prøve å bli venner med de andre på skolen. Uansett var de slemme mot meg(ikke voldelig). Men så ble jeg kjent med noen som ikke gikk på skolen. De var kriminelle. Jeg ble en del av gjengen og etter hvert skiftet jeg stil til EMO. Alle bortsett fra vennene mine syntes jeg var rar og trodde jeg var dum(jeg spilte dum). Fosterforeldrene mine kjefter på meg hele tiden(nesten) og når jeg har prøvd å gjøre noe bra sier de bare "hvorfor har du ikke (blablabla)". De har alrud et negativt toneleie når de snakker om mamma. Noen ganger sier ting som virkelig ikke er ok, som for eksempel hvis jeg har gjort noe de synes er dumt(men som egentlig har en veldig god og logisk grunn, bare at de ikke forstår det og heller ikke vil høre) så kan de finne på å si noe sånt som "er det morra di som har sagt at du skal si/gjøre det der?!". Da jeg bodde HJEMME hos mamma så hadde jeg mange gode venner og mange ikke fult så gode venner. De fleste forsto meg godt og spesielt familien min. Jeg ble kjent med nye folk nesten hver dag og jeg hadde det veldig bra. Og vi var ofte på besøk til slektninger. Og det beste var at jeg ikke syntes skolen var slitsom. Jeg syntes det var gøy å lære nye ting, i motsettning til de fleste andre i klassen min. Og i motsetning til meg selv nå. Men barneværnet sier bare "du hadde det ikke bra. Du hadde få slektninger og venner. Dere hadde ingen bøker. Du fikk ikke mat. Du gjorde det dårlig på skolen før du kom i fosterhjem(denne usanne grunnen deres er den jeg hater mest, siden sannheten er nesten motsatt. Jeg gjør det fortsatt bra, synes jeg, men ikke like bra som da, da jeg var best i klassen og hadde bøker for to trinn over). Men poenget er at ingen av grunnene deres er sanne, og om noen av dem skulle være sanne, så hadde det vært helt patetisk. Om jeg hadde hatt lite slektninger, så er ikke det en grunn til at jeg ikke kan bo hjemme og ikke få møte familien min mer enn noen få timer kun 8 ganger i året. Og om vi ikke hadde hatt bøker (vi hadde masse bøker. Mer enn det de jeg bor hos nå har) så fantes det faktisk bibliotek. Barnevernet er maktsyke folk som ofte hjelper barn som faktisk ikke har det bra, men hvis barna ikke sier det de vil høre (at de har der fælt og trenger hjelp) så gjør de ingen ting med det når barna sier at de ikke hadde det dårlig og ikke ville bli revet ut fra familien. Mine første år, bodde mamma og pappa sammen, men så flyttet pappa ut og fram til jeg ble ni var jeg til pappa annenhver helg. Mamma hadde akkurat tapt en rettsak mot barnevernet, da jeg flyttet til faren min, fordi vi visste at ellers måtte jeg på barnehjem eller fosterhjem. Dagen etter(!) kom barnevernet og sa at jeg ikke fikk bo der "fordi pappa ikke har spisebord" sa de. Det var ikke sant! Han flyttet akkurat inn i en stor og fin leilighet som han hadde fått av faren sin(som er riiiik) men før det hadde han ikke hatt noe bord på grunn av religion. (hinduisme, eller noe) Så jeg måtte flytte til onkel og filletanten min, som jeg ikke likte i det hetetatt. Jeg trodde at de var snille og ville la meg ha kontakt med familien, men de var på lag med barnevernet. Jeg prøvde faktisk å stikke av en gang, men ble tatt ganske fort. Så da var jeg i fella. Barnevernet hadde tatt fra meg alt bortsett fra vennene mine. Men så måtte jeg flytte i fosterhjem (onkel og tante like meg visst ikke lenger...) og da mistet jeg dem også. Og de lot meg ikke ha mobil i fosterhjemmet. Ikke før jeg ble tolv år!!!!! Er det noen flere som synes barnevernet burde la barna bestemme selv om de skal forlate familien sin eller ikke?"


"For 3-4 månder siden var jeg barnevern og foster-barn. Måtte på politiavhør, dra på Rikshospitalet som ligger 4 og et halv time unna der jeg bor, der er det en mannelig lege som undersøker HELE meg. Han ber to fotografere komme inn på kontoret, så ber legen meg om å stå mot veggen og ta av meg alt. Også tar fotograferne bilder av meg naken, og legen sier han skal vise dem til politiet, vel, stå naken forran barnevern, to fremmede( en mann, en kvinne) fotografere, og en mannlig lege, pluss, så tar de bilder og viser til politi? I tilleg MÅ jeg fortelle privatlivet mitt til legen, som sier alt det jeg har sagt til politi. Tror dere i barnevernet som tvang meg dit at det er gøy? Vel, dere prøvde å gjøre alt dere kunne for å hjelpe til og hørte på politiet. Men var tinga greit for meg. Ser negativt på alt. Jeg som ikke fikk dra hjem, pappa som ikke fikk være hjemme på grunn av besøksforbud, min bror henge ute med sine venner. Hva gjorde mamma? Jo: Satt alene og gråt, trengte hjelp med å komme seg på sykehuset som ligger en time unna, som hun må komme seg til, fordi hun er gravid. Da jeg endelig fikk møte og bo hos mamma igjen, en uke etter, fikk mamma svangerskapsforgiftning og holdte på å død, til jeg vekket min bror om natten kl. Fire og han ringte ambulansen. Som måtte hun ligge på sykehuset i en måned. Men hva med meg? Bror var 18, så han tokk vare på seg selv. Men så sendte barnevernet meg til fosterfamilien igjen, etter en uke, fikk jeg møte pappa. Så ble saken henlagt og vi ble til den ekte familie igjen. Det som irriterer meg er at: Barnevernet tar barn fra foreldre og sender dem til fremmed familie, at jeg ikke fikk bli med på ambulansen på vei til sykehus, og da jeg møtte min lillesøster for første gang som ble tatt med hastighetskeisesnitt som var alt for liten, så måtte selfølgelig barnevernet bli med."